Metylrosanilin

Metylrosanilin (krystallfiolett/gentianafiolett) er et fargestoff som tilhører den kjemiske gruppen triaminofenylmetaner. Det er uløselig knyttet til mikrobiologien etter at Hans Christian Gram i 1884 oppdaget at det bindes irreversibelt til gram-positive bakterier og sopp (som blir blå), i motsetning til gram-negative. Bindingen skjer til mikrobenes lipider og sure proteiner. Det ble første gang tatt i bruk som antiseptisk middel i 1891. Det er kjemisk og fysisk stabilt, billig og lett å produsere.

En lang rekke virkningsmekanismer er foreslått, men det er ikke godt kartlagt. Det penetrerer celleveggen og binder seg til negativt ladede komponenter som DNA, lipopolysakkarider og peptidoglykan. Det hemmer enzymet tioredoksin reduktase 2 i bakterier, sopp og parasitter. I mammalske celler hemmer det NADPH oksidase, reduserer dannelsen av superoksid og lokal inflammasjon.

Metylrosanilin er effektivt mot gram-positive bakterier, inkludert MRSA, i lave konsentrasjoner. Det er også god effekt på mange sopp. Virkningen på gram-negative bakterier og mykobakterier er svakere. Det har in vitro effekt mot enkelte virus, men klinisk dokumentasjon mangler. Det har også effekt mot Trypanosoma cruzi (Chagas sykdom) og har vært brukt til å forebygge smitte med denne sykdommen ved blodtransfusjon.

Klinisk dokumentasjon er rapportert som kasuistikker og små pasientserier, og er ikke veldig omfattende. De viser god effekt av en vandig løsning med 0,5 % metylrosanilin på overflatiske hudinfeksjoner, infisert eksem og trykksår, særlig om det foreligger en blandingsinfeksjon med gram-positive kokker (inkludert MRSA) og sopp. Det er også vist effekt på oral candidiasis (trøske).

Pensling med liniment 0,1 % eller 0,5 % 1–2 ganger daglig i 2–3 dager.

Metylrosanilin er generelt lite toksisk. Det kan gi mild lokal irritasjon av hud og slimhinner, men rapporter om mer uttalte reaksjoner er begrenset til kasuistikker. En åpenbar ulempe er at det setter farge på hud, lepper og munnslimhinne.

Siden det gir interaksjoner med DNA, har det vært stilt spørsmål om det kan være karsinogent og det har vært påvist økt forekomst av hepatocellulært karsinom (mus) og kreft i skjoldbruskkjertelen (rotter) etter langvarig (år) peroral tilførsel av høye doser metylrosanilin. Etter mer enn 100 år med klinisk bruk har det imidlertid ikke vært knyttet malign sykdom til bruk hos mennesker.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Lav akutt toksisitet ved bruksoppløsninger.

Klinikk: Ev. GI-symptomer (lokalirritasjon). 

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Det er beskrevet redusert følsomhet for metylrosanilin både hos bakterier (S. aureus, E. coli, P. aeruginosa) og sopp (C. albicans, C. glabrata). Mekanismen er effluks eller redusert opptak på grunn av endringer i celleveggen/cellemembranen. Men det er lite dokumentasjon på utbredt klinisk resistens.