Hudsykdommer som følges av kløe, opptrer hyppig på spesielle områder av kroppen:
- Hodebunnen: Seboreisk eksem, psoriasis, hodelus
- Området rundt øynene: Kontakteksem forårsaket av kosmetika og allergener i luften, sjampo og andre hårpleiemidler samt kjemikalier overført via hendene, atopisk dermatitt
- Nese: Høysnue, atopisk og seboréisk eksem
- Perianalt: Psoriasis, barnemark, soppinfeksjoner (inkludert Candida), laksantiamisbruk, overdreven analhygiene, kontaktallergi for legemidler, hemoroider, fissura ani, anal eller rektal kreft, lichen sclerosus, psykisk betinget
- Vulva‑området: Senil kolpitt hos postmenopausale kvinner. Candidainfeksjon, flatlus, kontaktallergi, psykisk betinget, invers psoriasis, nevrodermatitt, lichen sclerosus et atrophicus.
- Skrotum: Candida‑ og andre soppinfeksjoner, kontaktdermatitt
- Legger: Venøs insuffisiens, staseeksem
- Armer: Atopisk eksem, psoriasis, brakioradial kløe, dermatitis herpetiformis.
- Xerosis cutis (tørr hud) sees særlig som årsak til kronisk kløe hos eldre, både lokalisert og generalisert kløe. Behøver ikke ha synlige forandringer
Sår og oppklort hud kan maskere det opprinnelige utslettet. Ved langvarig lokalisert kløe vil huden etter hvert kunne preges av et relativt velavgrenset nevrodermittisk fortykket hudområde («kløeeksem»).
Grundig anamnese, hudfunn og supplerende undersøkelser (hudbiopsi, blodprøver, lappetest).
Den underliggende hudlidelsen må først og fremst behandles. Mot tørr hud brukes fuktighetskrem 1–3 ganger daglig og alltid etter håndvask og dusj. Uparfymerte produkter anbefales, men utover dette er det pasienten selv som gjennom erfaring må avgjøre hvilken fuktighetskrem som virker best. UVB-behandling har ofte god effekt. Kløe pga. inflammatorisk hudlidelse behandles med potente glukokortikoider lokalt. Lokalisert kløe pga. nevropati, notalgia paresthetica, kan respondere på capsaicin lokalt eller pregabalin peroralt.
Nevrodermatitt behandles med potent glukokortikoidsalve/-krem, ev. okklusjon. Samtidig må det brukes tid på å understreke viktigheten av å unngå kløe og kloring i huden og forsøke å lære pasienten avledningsstrategier. Dersom ikke pasienten fullt erkjenner sykdomsmekanismen, er det betydelig risiko for residiv.