Reise‑ og bevegelsessyke

Reise- og bevegelsessyke kan oppstå ved reise på sjø, i luft, på land og også under romfart. Tilstanden kan også opptre uten at man er i bevegelse, som når en ser på et bevegelig landskap eks. på film. Symptomene preges av en generell uvelhetsfølelse, svimmelhet, kvalme og i en del tilfelle oppkast.

Den rådende teori er at reise og bevegelsessyke skyldes en sensorisk konflikt som utløses av manglende samsvar mellom ulike sanseinntrykk (vestibulære, proprioceptive og visuelle) og manglende samsvar mellom sanseinntrykkene og den motoriske intensjon. Kan forsterkes av afferente impulser via syn, lukt og mage-tarm og av angst og negativ forventning (et typisk eksempel er barn som blir kvalme eller kaster opp før de har satt seg inn i bilen). Anlegg for reise- og bevegelsessyke varierer fra individ til individ. Det synes imidlertid å være økt sensitivitet ved søvndeprivasjon, migrene, særlig under anfall, hos kvinner, i første rekke under graviditet, ved menstruasjon eller under hormonbehandling og hos barn i alderen 2-12 år. Reise- og bevegelsessyke forekommer helt ned i spedbarnsalder, og studier tyder på at komorbiditet spiller en rolle, slik som migrene, forstyrrelser i vestibularisapparatet og mellomørebetennelse. Det er avtakende forekomst ved høyere alder. Visse medikamenter, for eksempel antibiotika, antidepressiva (amitryptilin), cytostatika, analgetika (opoider) og p-piller øker i noen tilfeller risikoen for reise- og bevegelsessyke.

Ikke-medikamentelle tiltak, både atferdsmessige og miljømessige, kan i mange tilfelle være tilstrekkelige for å forebygge reise og -bevegelsessyke. Dette kan handle om å unngå eller redusere stimuli som utløser tilstanden, evt. former for tilvenning. Medikamentell behandling er nyttig ved mer uttalte plager og når ikke-medikamentelle tiltak ikke viser effekt. Effekt av medikamenter er trolig også best i kombinasjon med ikke-medikamentelle tiltak.

Perorale antiemetika bør først og fremst brukes profylaktisk fordi etablert kvalme vil kunne føre til oppkast og redusert biotilgjengelighet fordi pyloruslukning kan forhindre passasje av legemiddel over i tarm.

Antihistaminer foreligger først og fremst som tabletter eller kapsler. Førstegenerasjon (meklozin, cylizin, deksklorfeniramin) har god antiemetisk og sentral/vestibulær effekt, men fører i stor grad til døsighet og anbefales av den grunn ikke til sjåfører av motorkjøretøyer. Ikke-sederende antihistaminer (cetirizin, loratidin, feksofenadin) har vist seg å være mindre effektive mot bevegelsessyke enn førstegenerasjons antihistaminer. Alle antihistaminer kan imidlertid gi antikolinerge effekter, ikke bare i form av sedasjon, men også tåkesyn og munntørrhet, samt urinretensjon og forvirring hos eldre. 

Skopolamin (antikolinergikum) finnes som plaster til barn over 10 år og voksne, men er ikke å få som peroral formulering. Absorpsjonen gjennom hud er langsom, slik at plasteret bør settes på minst 5 - 6 timer før ønsket effekt. Plasteret gir langvarig virkning og kan byttes etter 72 timer. Skopolamin gir mindre tendens til døsighet og svimmelhet enn førstegenerasjons antihistaminer, men antikolinerge bivirkninger (se over) kan likevel opptre. Hypertermi kan også forekomme. Skopolamin er kontraindisert til pasienter med trangvinkelglaukom.

Perorale antihistaminer bør inntas 30–60 minutter før reise. Flere har relativt lang virkningstid, og vanlig doseringsintervall er 6 – 8 timer etter behov. Generelt må det gis informasjon om effekt og bivirkninger samt om aktuelle medikamentelle interaksjoner.

Meklozin er godkjent for bruk til voksne og barn over 6 år. Medikamentet kan gis til barn i alderen 1-5 år i samråd med lege. Dosering:

• 1–5 år: 6,25 mg inntil x 2
• 6–12 år: 12,5 mg inntil x 2
• Barn > 12 år og voksne: 25–50 mg per døgn

Skopolamin må settes på huden 5–6 timer før avreise. Skopolamin kan benyttes hos voksne og barn over 10 år. Det er ikke anbefalt å bruke skopolamin for barn under 10 år. Medikamentet kan benyttes hos eldre, men det er en økt risiko for antikolinerge effekter.