Alkalisk diurese øker den renale utskillelsen av bl.a. salisylsyre. Alkaliseringen av urinen er viktigere enn å øke timediuresen. Erfaring tilsier at det er vanskelig å holde urinen alkalisk hvis timediuresen øker over 300 ml. Større diurese enn dette øker også faren for elektrolyttforstyrrelser. Følg blodets syre-basestatus og elektrolytter hver 4. time under behandlingen. Ved salisylatforgiftninger kan det bli nødvendig med tilførsel av store doser kalium fordi pasienten ofte har respiratorisk alkalose. Legg inn blærekateter. Alkalisering av urinen kan trolig også motvirke en ev. nyreskade grunnet rabdomyolyse. Alkalisering av urinen forutsetter normal nyrefunksjon.
- Startdose: Gi 167 mmol natriumhydrogenkarbonat som i.v. infusjon over 20-30 minutter, for eksempel 1000 ml av natriumhydrogenkarbonat 167 mmol/liter eller ev. tilsvarende 330 ml av 500 mmol/liter.
- Gi deretter 12-25 mmol/time natriumhydrogenkarbonat som kontinuerlig i.v. infusjon, for eksempel 70-150 ml per time av natriumhydrogenkarbonat 167 mmol/liter eller ev. tilsvarende 24-50 ml per time av 500 mmol/liter.
- Tilfør ytterligere væske etter behov.
- Kontroller hver time at urinen er alkalisk (pH ca. 8).
- Ved alvorlige forgiftninger tilstreb en diurese på opptil 200 ml/time. Det kan bli nødvendig med furosemid samt tilskudd av kalium og kalsium.
- Baseoverskudd (base excess, BE) bør ikke overskride 14-15 mmol/liter.
- O2-tilførsel (2-3 liter/minutt) kan bli nødvendig for å opprettholde blodets O2-metning (følg denne) pga. respiratorisk kompensasjon (hypoventilasjon) av den påførte metabolske alkalosen.
- Blanding med andre legemidler i natriumhydrogenkarbonatløsningen frarådes (pga. alkalisk pH i løsningene).
- Bruk ikke natriumhydrogenkarbonat samtidig med oppløsninger som inneholder kalsium, magnesium eller fosfat pga. fare for utfelling.