Hopp til hovedinnhold
Logo for Norsk Legemiddelhåndbok

Ernæring – innledning

Revidert:
29.01.2025
Sist endret:
22.06.2026
Forfattere:

Trine Marie Gundem og Hilde Margrete Sporsem

Dagens kosthold har ført til at mangelsykdommer nå forekommer relativt sjelden i dagens friske befolkning hvor hovedproblemene heller er økende overvekt og for stort forbruk av mettet fett og sukker. Til tross for dette lider grupper av befolkningen av feil- og/eller underernæring. Dette skyldes ofte kronisk sykdom, men sees også i den økende gruppen av eldre.


Riktig ernæring er viktig for helse og tiltakene skal være rettet mot den enkelte pasient sitt behov.

Energi, protein og væskebehov

Behovet for både energi, proteiner og væske kan være endret ved visse sykdommer og tilstander eller som følge av behandling. Eksempler er feber, vedvarende vekttap, lungesykdom, kreftsykdom, store sår, skader (eksempelvis brannskader), større kirurgiske inngrep eller sykdom som påvirker omsetning av næringsstoffer (akutt sykdom eller sykdom i mage- og tarmsystemet). Næringsbehovet til kritisk syke eller intensivpasienter kan endre seg gjennom sykdoms- og behandlingsforløpet og kan være lavere enn beregnet behov i begynnelsen, for deretter å øke ut over i forløpet. Behovene endrer seg også med alder og er høyest hos voksne mellom 18 og 30 år og lavest for voksne over 70 år. Ved stor grad av undervekt eller overvekt vil det også kunne være behov for egne beregningsmodeller. Klinisk ernæringsfysiolog og lege vurderer næringsbehov i slike tilfeller.

Tabellen nedenfor, hentet med tillatelse fra Kosthåndboken (2016, Helsedirektoratet), er en generell beregning av energi, protein og væskebehov hos voksne.

Enkelte sykdomstilstander kan øke energi-, protein- og væskebehovet. Pasienter med store skader, for eksempel brannskader, og multitraumatiserte pasienter kan ha vesentlig høyere behov for energi noe ut i forløpet, dvs av proteiner og væske, sammenliknet med andre pasienter. Det må gjøres individuelle vurderinger av disse kritisk syke pasienter basert på pasientens sykdomstilstand.

Energi

Energibehovet er avhengig av bl.a. kroppsstørrelse, muskelmasse, alder, kjønn, aktivitetsnivå og sykdomstilstand. Kroppsvekten vil holde seg stabil hvis energiinntaket er lik energiforbruket. Er energiinntaket mindre enn forbruket vil man gå ned i vekt og motsatt hvis energiinntaket er større enn forbruket.

Proteiner

Proteiner er kroppens byggesteiner. Hvis proteininntaket er høyere enn behovet vil overskuddet av proteiner brukes som energikilde. Hvis energiinntaket er for lite vil proteinene brukes som energikilde og kroppens muskulatur vil brytes ned.

Væskebehov

Væskemangel opptrer ofte som en følge av for lavt matinntak og sykdomsrelatert underernæring.
Kroppen taper væske via urin, avføring, hud og lunger. Ved sykdom kan det også være andre væsketap som diaré, feber, oppkast. Ved disse tilstander er det viktig å tilføre tilstrekkelige mengder væske for å dekke tapene.

Underkapitler

Underernæring

Revidert:
29.01.2025
Sist endret:
24.06.2026
Forfattere:

Trine Marie Gundem og Hilde Margrete Sporsem

Underernæring er et betydelig problem. Det er definert som et vedvarende, utilstrekkelig inntak av energi og næringsstoffer som fører til nedbrytning av kroppens fettvev og muskelmasse. Dette fører til vekttap og endret kroppssammensetning.

Ifølge prosedyren Forebygging og behandling av underernæring fra Helsedirektoratet kan underernæring påvises hos ca. 30 % av pasientene ved innleggelse i sykehus. En undersøkelse i norske sykehjem gjennomført i 2020 fant at 44 % av beboerne som ble vurdert, var i risiko for underernæring.

Underernærte pasienter har økt sykdomsbyrde og forkortet levetid. Underernæring gir også økt risiko for komplikasjoner, forverret fysisk og kognitiv funksjon og redusert helserelatert livskvalitet. I tillegg har underernærte pasienter dårligere toleranse for alvorlig sykdom og behandling.

Hos en normalvektig voksen person varer kroppens ernæringsreserver i ca. to måneder, men sykdom og skade kan forkorte denne tiden betraktelig. Underernæring fører til økt sykelighet, kanskje mest synlig etter større traumer og kirurgi. Underernæring kan føre til:

  • Økt risiko for infeksjoner som f.eks. lungebetennelse og urinveisinfeksjon
  • Redusert muskelkraft (vanskelig mobilisering, dårlig hostekraft)
  • Redusert sårtilheling (sårruptur og anastomosesvikt)
  • Anemi
  • Slapphet og mistrivsel
  • Økt risiko for død

Problemet synes størst hos eldre pasienter, pasienter med maligne sykdommer, pasienter med kroniske lungesykdommer, pasienter med alvorlige infeksjoner og pasienter med sykdommer i fordøyelsessystemet. Et ytterligere problem er at underernæring ved innleggelsen ofte forverres under sykehusoppholdet. Grunnene til dette kan være gjentatte episoder med faste i forbindelse med ulike prosedyrer, operative inngrep og dårlige måltidsrutiner.

Det er et mål at personer i risiko for underernæring får dekket sine næringsbehov.

Årsaken til underernæring er en negativ balanse mellom næringsinntak og næringsbehov. Det kan skyldes for lavt matinntak, mangelfullt opptak i tarmen, økt behov for energi og protein i forbindelse med f.eks. sykdom, eller en kombinasjon av disse faktorene. Underernæring utvikler seg raskt dersom man spiser mindre enn det kroppen har behov for.

Redusert matinntak

Vekttap

Tap av muskelmasse eller muskelstyrke 

Lav kroppsmasse indeks (KMI)

Kartlegge matinntak og vekttap (ikke planlagt vekttap på 5–10 % og halvert matinntak er alvorlige varsler), samt lav kroppsmasseindeks (KMI, se under).

Det finnes ikke noe enkelt mål på underernæring. Ulike metoder må derfor kombineres når en skal stille en slik diagnose, og en god klinisk undersøkelse er særdeles viktig (se Risikogrupper).

I den kliniske undersøkelsen inngår sykehistorie med tanke på kosthold og vekttap. Et ikke planlagt vekttap på 5–10 % og et halvert matinntak er i denne sammenheng alvorlige varsler. Det er imidlertid viktig å være klar over at ødem kan gi falskt forhøyet vekt, og at dehydrering kan gi falskt lav vekt.

Det er viktig å måle pasientens høyde og vekt for å regne ut kroppsmasseindeks (KMI) gitt som vekt (kg)/høyde (m2). Hos voksne skal KMI normalt være 20–24,9, mens verdier på ≤ 18,5 tyder på underernæring (>70 år: KMI < 20), 25–29,9 er overvekt og ≥ 30 karakteriseres som fedme.

I henhold til nasjonal faglig retningslinje for forebygging og behandling av underernæring skal pasienter rutinemessig screenes for ernæringsmessig risiko som en del av behandlingsopplegget i helse- og omsorgstjenesten. Til dette arbeidet anbefaler retningslinjen Screeningverktøyet malnutrition screening tool (MST). MST består av to spørsmål, et om endring i vekt og et om endring i matinntak.

I tillegg kan noen objektive undersøkelser være nyttige. Lav albuminkonsentrasjon i serum (ved innleggelse i sykehus og før innsetting av væskebehandling) kan sees ved alvorlig underernæring, men kan også være en markør på kroniske sykdommer og infeksjoner.
Ved hjelp av noen enkle undersøkelser kan pasienter med underernæring vurderes bedre: se Inndeling av underernæring.

Pasienter i risiko for underernæring skal kartlegges videre og det skal utarbeides en individuell ernæringsplan med formål om å sikre tilpasset og tilstrekkelig ernæring.

Enteral eller parenteral ernæring individualiseres på bakgrunn av sykehistorie, klinisk undersøkelse, høyde, vekt, KMI og laboratoriefunn. Bruk av egnet screeningverktøy, MST, (se Diagnostikk) anbefales. Laboratoriefunn som serumkonsentrasjon av albumin og ev. transtyretin (prealbumin) må i alle tilfeller sammenholdes med kliniske og anamnestiske opplysninger. Noen pasientgrupper har i utgangspunktet økt risiko for underernæring:

  • Nedsatt bevissthet, kan ikke spise eller drikke (cerebralt insult, hodeskader)
  • Kritisk syke på intensivavdelinger
  • Postoperativt, særlig ved kirurgi på hode/hals og i buk
  • Ved gastrointestinal insuffisiens (malabsorpsjon)
  • Ved inflammatorisk tarmsykdom
  • Ved alvorlig organsvikt i nyrer, lever, hjerte og lunger
  • Eldre, skrøpelige pasienter og pasienter med kognitiv svikt
  • Ved kreftsykdommer
  • Ved cytostatikabehandling og/eller stråleterapi
  • Rusmiddelavhengighet

Det er riktig å forebygge underernæring ved tidlig intervensjon fremfor å vente på at underernæring utvikler seg.

En ernæringsplan bør ta utgangspunkt i kostholdsregistrering eller kostholdsanamnese og inneholde ernæringsstatus, energi- og væskebehov samt energi- og væskeinntak. Videre skal ernæringsplanen skissere ernæringsmessige mål og tiltak, samt tidspunkt for evaluering av disse.

Se Helsedirektoratet: Nasjonal faglig retningslinje for forebygging og behandling av underernæring (2022).

Ernæringsplanen skal kontrolleres, evalueres og justeres jevnlig, tilpasset den enkelte pasient og tjenestenivå, for å sikre at tiltakene man iverksetter, gir ønsket effekt, at behandlingsmål nås, at behandlingen tolereres, og at den ikke gjør skade. I dette inngår å følge med på mat- og næringsinntak, toleranse for tiltak og vektutvikling. Juster eller stopp behandlingen dersom ernæringstiltakene ikke er gjennomførbare eller ikke gir ønsket effekt, eller i verste fall gjør skade.

Underkapitler

Inndeling av underernæring

Sist endret:
24.06.2026
Forfattere:

Trine Marie Gundem og Hilde Margrete Sporsem

Inndeling av underernæring

Moderat underernæring

Alvorlig underernæring

Kroppsmasseindeks (KMI)

< 18,5 (< 20 ved alder > 70 år)

< 16 (< 18,5 ved alder > 70 år)

Vekttap

> 10 % siste 3–6 mnd eller

> 5 % siste 2 mnd

> 15 % siste 3–6 mnd eller

> 5 % siste måneder

Kombinasjon av KMI og vekttap

KMI <20,5 (<22 ved alder >70 år) og samtidig ufrivillig vekttap >5% siste 6 mnd

KMI <18,5 (>70 år: KMI <20) og samtidig ufrivillig vekttap >5 % siste 3 mnd

Næringsinntak

< 50 % av behov siste uke ved samtidig akutte/kroniske inflammasjonstilstander

Faste og stress

Revidert:
29.01.2025
Sist endret:
24.06.2026
Forfattere:

Trine Marie Gundem og Hilde Margrete Sporsem

Ved sykdom eller traume har kroppen to forskjellige reaksjonsmønstre med noen felles trekk. Kroppen kan nedsette forbrenningen («sultmetabolisme») eller øke den («posttraumatisk metabolisme»).

Sultmetabolisme

Når tilførselen av energi er mindre enn forbruket, må kroppen forbrenne egne reserver. Under normale forhold har voksne betydelige reserver med protein og fett, mens lageret av karbohydrater er lite (1-2 døgn ved normalt glukoseforbruk). Glukoselager vesentlig i form av glykogen i lever og muskulatur. Glukose kan også dannes fra protein f.eks. i skjelettmuskulatur og er viktig i kroppens energiomsetning fordi alle organer kan forbrenne glukose. Sentralnervesystemet, blodlegemer og granulasjonsvev i skadet område er helt avhengig av glukose som energikilde.

Ved faste opp til et par døgn trenger kroppen 125–200 g glukose (2–3 g glukose/kg kroppsvekt/døgn), som den hovedsakelig får fra nedbryting av protein i skjelettmuskulatur. Under faste utnyttes dessuten triglyserider fra fettvev maksimalt. De fleste organer (hjerte, lever, nyre, muskler etc.) kan forbrenne fettsyrer direkte, og glyserol fra triglyseridene kan gå inn i glukoneogenesen og omdannes til glukose.

I løpet av en uke tilpasses kroppen gradvis til faste, og det inntrer en rekke metabolske forandringer. Sentralnervesystemet kan forbrenne ketonlegemer som dannes ved oksidasjon av fettsyrer. Derved reduseres behovet for glukose og derved også nedbryting av muskulatur. Forandringen er viktig, dels fordi energilageret av fett er mye større enn proteinmengden som kan mobiliseres fra muskler, og dels fordi muskler er viktige for normal kroppsfunksjon. Kroppens behov for karbohydrater går ned til 70–80 g/døgn etter en ukes faste. Samtidig senker kroppen sitt totale energibehov med 20–30 %.

Posttraumatisk metabolisme

De første timer etter et traume (større skader/operasjoner) reduseres metabolismen, for deretter å øke avhengig av traumets størrelse. Denne «metabolske stressrespons» omfatter en nevrogen stimulering av bl.a. binyremargen med frigjøring av katekolaminer («stresshormoner» som adrenalin og noradrenalin, økt sekresjon av antidiuretisk hormon (ADH) og aldosteron, økt sekresjon av kortisol, veksthormon, glukagon og tyroksin, og redusert frigjøring av insulin. Også lokale vevsfaktorer spiller en rolle ved å øke produksjon av cytokiner som kan gi de samme metabolske forandringer som den nevrohormonelle aktiveringen. På samme måte som ved faste, vil denne økte metabolismen føre til økt nedbryting av triglyserider og muskelprotein. I motsetning til ved faste er denne metabolske responsen uavhengig av tilførsel av glukose og aminosyrer. Den posttraumatiske stressresponsen kan således ikke oppheves, men kan bremses ved å tilføre tilstrekkelig substrat. I denne katabole (nedbrytning av kroppsmasse) fasen bør imidlertid ikke kroppen tilføres mer substrat enn den kan forbruke!

Hyperglykemi er vanlig og skyldes økt glukoneogenese kombinert med nedsatt opptak av glukose perifert («perifer insulinresistens») og lav insulinfrigjøring. Vev som er avhengige av glukose prioriteres, og disse er ikke i samme grad avhengig av insulin for transport av glukose inn i cellene.

Ved store skader kan energiforbruket øke betydelig over normalt hvile-energiforbruk (vanligvis 10–30 %), og kroppens behov for glukose er større sammenlignet med fastesituasjonen.

Proteinomsetning ved traume

Ett gram nitrogen (N) tilsvarer 6,25 g aminosyrer eller ca. 30 g muskelmasse. Nitrogen skilles ut i urin, vesentlig som karbamid (urea) vanligvis opp til 15 g nitrogen per døgn, tilsvarende nedbryting av ca. 400 –500 g muskelmasse/døgn. Denne nitrogenutskillelsen kan være doblet ved traumer. Vi kan ikke stoppe de katabole prosessene. Selv ved optimal ernæring vil det fortsatt være negativ nitrogenbalanse, katabol fase (N-tap > N-inntak), men tilført ernæring skal dekke energibehovet og redusere den negative nitrogenbalansen. Derfor er ernæring viktig også i den tidlige posttraumatiske fase.

En stund ut i forløpet av en posttraumatisk fase går de fleste pasientene spontant over i en anabol fase som innebærer en positiv nitrogenbalanse (N-tap < N-inntak). Dette skjer gjerne samtidig med at pasientens allmenntilstand bedres. Det er viktig at optimal ernæring fortsetter også i denne fasen når næringsstoffene utnyttes bedre enn i den tidlige posttraumatiske fasen.

Det skjer også forandringer med væske- og elektrolyttbalansen etter traumer. Særlig viktige er de intracellulære elektrolyttene (kalium, magnesium og fosfat). I den anabole fasen (N-tap < N-inntak), med regenerasjon av kroppsmasse, vil behovet for disse elektrolytter være betydelig økt i forhold til normalsituasjonen.

Legemidler