Hypofosfatemi

• Symptomer: De vanligste symptomene ved alvorlig hypofosfatemi (< 0,30 mmol/l) er muskelsvakhet, skjelettsmerter, rabdomyolyse og endret mental status.
• Diagnostikk: Anamnese og ernæringsstatus. Urinprøver: fosfat, kreatinin. Blodprøver: CRP, levkocytter, Hb, trc, Na, K, Mg, fosfat, kreatinin, karbamid, glukose, PTH, CK og blodgass, ev. vitamin D. EKG
• Behandling: Ved s-fosfat < 0,30 mmol/l: Monokaliumfosfat 1 mmol/ml: 0,3 mmol/kg over 6 timer i ½–1 liter infusjonsvæske. Når s-fosfat > 0,5 mmol/l, bør pasienten få peroralt fosfattilskudd (Phosphate-Sandoz tabletter).

Hypofosfatemi defineres som:

• Lett: ved fosfat 0,65–0,75 (0,85 kvinner) mmol/l
• Moderat: ved fosfat 0,30–0,64 mmol/l
• Alvorlig: ved fosfat < 0,30 mmol/l

Redistribusjon av fosfat fra det ekstracellulære til det intracellulære rom

• Respiratorisk alkalose (aktivering av fosfofruktokinase som stimulerer intracellulær glykolyse), den vanligste årsaken hos hospitaliserte pasienter
• Administrering av insulin eller glukose, eller inntak av karbohydrater (via insulinsekresjon), spesielt ved reernæringssyndrom (sees ofte hos alkoholikere, under-/feilernærte og pasienter med anorexia nervosa/bulimi, se også Reernæringssyndrom).
• «Hungry bone»-syndrom (hypokalsemi og hypofosfatemi)
• Legemidler: Katekolaminer, betareseptoragonister og kortikosteroider.

Redusert intestinal absorpsjon/økt tap

• Inadekvat inntak. (Sjelden eneste årsak. Kan forekomme hos alkoholikere og ved anorexia nervosa/bulimi)
• Antacida som inneholder aluminium eller magnesium. Det dannes uløselige salter i GI-traktus.
• Oppkast, steatoré og kronisk diaré
• Vitamin D-mangel eller vitamin D-resistent rakitt (sjelden)

Økt renal utskillelse

• Hyperparatyreoidisme. Vanlig etter nyretransplantasjon (mest sannsynlig pga. tertiær hyperparatyreoidisme)
• Vitamin D-mangel eller vitamin D-resistent rakitt (via hyperparatyreodisme).
• Osmotisk diurese (oftest ved glukosuri).
• Akutt volumekspansjon ved tilførsel av store mengder væske (reduksjon i natriumreabsorpsjon i proksimale tubuli i nyrene).
• Legemidler: Acetazolamid, oktreotid, slyngediuretika, tiazider, intravenøst jern, kortikoisteroider, bisfosfonater. En rekke cytostatika, proteinkinasehemmere og biologiske agens (bl.a. cisplatin, bevacizumab, irinotekan, everolimus, imatinib, sorafenib og ifosfamid)
• Alkoholmisbruk
• Sjeldne syndromer (først og fremst ulike former for hypofosfatemisk rakitt).

S-fosfat > 0,64 mmol/l er oftest asymptomatisk. Alvorlige symptomer sees ofte ved s-fosfat < 0,30 mmol/l. Symptomer er avhengig av årsak, alvorlighetsgrad og varighet. De vanligste symptomene ved alvorlig hypofosfatemi er muskelsvakhet, skjelettsmerter, rabdomyolyse og endret mental status.

• Mineralmetabolisme: Langvarig hypofosfatemi fører til redusert reabsorpsjon av kalsium og magnesium i distale tubuli, rakitt og osteomalasi.
• Sentral nervesystemet: Ved alvorlig hypofosfatemi: irritabilitet, parestesier, konfusjon, kramper, delirium og koma.
• Hjerte- og lungesystemet: Ved alvorlig hypofosfatemi: hjertesvikt, respirasjonssvikt (pga. ATP-mangel som fører til svekket kontraktilitet). Økt risiko for ventrikulær arytmi.
• Skjelett- og glatt muskulatur (vanligste kliniske manifestasjon): Proksimal myopati, dysfagi, ileus, kvalme og oppkast, rabdomyolyse (spesielt hos alkoholikere og pasienter som får total parenteral ernæring uten adekvat fosfattilskudd).
• Hematologisk dysfunksjon: Erytrocytter (ved s-fosfat < 0,16 mmol/l): redusert 2,3 DPG som fører til vevshypoksi og redusert ATP som fører til rigiditet i cellemembranen og dermed risiko for hemolyse. Levkocytter: redusert fagocytose og granulocytt kjemotakse. Trombocytter: defekt koagulasjon og trombocytopeni.

• Hos pasienter med under-/feilernæring, alkoholikere, spiseforstyrrelse og de som reernæres, bør det tas kontroll s-fosfat ved innkomst og deretter daglig den første uken, for ikke å overse alvorlig hypofosfatemi
• Blodprøver: CRP, levkocytter, Hb, trombocytter, natrium, kalium, magnesium, fosfat, kreatinin, karbamid, glukose, PTH og CK. Vitamin D-status (kalsidiol; 25-OH-vitamin D) ved mistanke om vitamin D-mangel. Kalsitriol (1,25-(OH)₂-vitamin D) måles dersom PTH og 25-OH-vitamin D ikke kan forklare fosfatforstyrrelsen.
• Arteriell blodgass
• EKG (spesielt hos pasienter med alvorlig hypofosfatemi)
• FEPO: Man kan skille mellom ekstrarenalt og renalt tap av fosfat ved å regne ut fraksjonell ekskresjon av filtrert fosfat (FEPO₄):
  
  FEPO₄%=(u - PO₄ × s - kreatinin × 0,1)/(s - PO₄ × u - kreatinin)
  

Alle verdiene skal være i mmol/l bortsett fra s-kreatinin som skal angis i μmol/l. Urinprøvene er spoturin.

Tolkning: FEPO₄ > 5 % hos en pasient med hypofosfatemi indikerer renalt tap.

Avhengig av årsak, alvorlighetsgrad og varighet.

Alvorlig (s-fosfat < 0,30 mmol/l)/symptomatisk hypofosfatemi

• Monokaliumfosfat 1 mmol/ml. Dosering: 0,3 mmol/kg over 6 timer. Gjentas ved behov. Tilsettes ½–1 liter infusjonsvæske, fortrinnsvis karbohydratløsning (f.eks. glukose 50 mg/ml) alternativt NaCl 9 mg/ml). Se Elektrolyttkonsentrater
• Når s-fosfat er over 0,5 mmol/l, bør pasienten få peroralt fosfattilskudd ev. per sonde
• Maksimal konsentrasjon: 40 mmol/l (pga. kaliuminnholdet i monokaliumfosfat)
• Maksimal infusjonshastighet: 20 mmol/time (pga. kaliuminnholdet). Obs! kontinuerlig EKG-monitorering ved infusjonshastigheter over 10 mmol/time (pga. kaliuminnholdet).
• Forsiktighet: Hos pasienter med redusert nyrefunksjon (ved eGFR 30–60) halveres de angitte doseringer, monitorering av s-fosfat for videre dosering. Monokaliumfosfat må ikke kombineres med kalsium eller magnesium (utfelling). Må ikke injiseres ufortynnet.
• Monitorering: Måle s-fosfat, fritt kalsium, s-kalium og s-kreatinin før start av infusjon og etter endt infusjon.
• Alternativ til monokaliumfosfat: Natriumglycerolfosfat (1 mmol inneholder 1 mmol fosfat og 2 mmol natrium). Dosering: Må fortynnes før bruk enten i glukose 50 mg/ml eller NaCl 9 mg/ml. Maksimal konsentrasjon i perifer vene: 0,1 mmol/fosfat/ml (=100 mmol fosfat/L). Maksimal konsentrasjon i sentral vene: 0,4 mmol/fosfat/ml (=400 mmol fosfat/L). Maks infusjonshastighet: Skal administreres på infusjonspumpe over minst 4 timer, maks. 10 mmol fosfat/time.

Moderat (0,30 – 0,64 mmol/l) eller asymptomatisk hypofosfatemi

• Peroral dosering foretrekkes (se under). Ved behov for intravenøs behandling: Monokaliumfosfat i.v. 0,1–0,3 mmol/kg i løpet av 6 timer.
• Phosphate-Sandoz brusetabletter (Søknad Direktoratet for medisinske produkter via apotek, se Forskrivning av legemidler på godkjenningsfritak): 1 brusetablett (500 mg) inneholder: 16,1 mmol fosfat, 3,1 mmol kalium og 20,4 mmol natrium. Anbefalt dosering: 1 tablett x 3 per døgn. Maksdose: 6 tabletter per døgn. Tabletten løses i ½ glass vann og drikkes, ev. tilsettes i sonde. Bivirkninger: abdominale smerter, kvalme, oppkast og diaré. Forsiktig ved redusert nyrefunksjon.
• Fosfatmikstur (natriumfosfat, apotekpreparat; 1 mmol/ml): peroralt eller per sonde: 5–10 ml x 3, maks døgndose 100 mmol (ml). Høy dose peroralt fosfat gir diaré.

• Elektrolyttveileder (Diakonhjemmet). Hypofosfatemi. Oslo: Diakonhjemmet sykehus [faglig oppdatert 04. mars 2024; sitert 13. mai 2026].
• Norsk endokrinologisk forening. Nasjonal veileder i endokrinologi. Hypofosfatemi. Oslo: Metodebok [faglig oppdatert 28. februar 2026; sitert 13. mai 2026].