Hopp til hovedinnhold

Dyp venetrombose (DVT)

Revidert:
28.08.2024
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Anders Erik Astrup Dahm

Legemiddelbehandling

  1. Behandling med DOAK er førstevalget for pasienter med venøs tromboembolisme som tåler DOAK (dvs. ikke alvorlig nyresvikt eller bruk av interagerende medikamenter). Alternativet er lavmolekylært heparin/warfarin. Gravide bør få monoterapi med lavmolekylært heparin. Behandlingstid er minimum 3-6 måneder evt. på ubestemt tid ved høy risiko for ny DVT.
  2. Lavmolekylært heparin (i minst 5 døgn) med overgang til warfarin. Lavmolekylært heparin kan seponeres når INR har vært > 2,0 i minst ett døgn. Styringsmålet for warfarinbehandling er INR 2,5 (2,0–3,0). Dosering av lavmolekylært heparin: dalteparin 200 E/kg x 1 og enoksaparin 1,5 mg/kg x 1 (ev. dosering x 2 ved stor blødningsfare).
  3. Alternativ behandling er rivaroksaban 15 mg x 2 p.o. i 3 uker, deretter 20 mg x 1, eller apiksaban 10 mg x 2 p.o. i en uke, deretter 5 mg x 2, eller edoksaban 60 mg daglig etter innledende bruk av lavmolekylært heparin i full dose i minst 5 dager; eller dabigatran 150 mg x 2 p.o. etter innledende bruk av lavmolekylært heparin i full dose i minst 5 dager.
  4. Pasienter med underliggende kreftsykdom kan få lavmolekylært heparin i full dose (se over) i 4 uker. Alternativt FXa hemmer (rivaroksaban, apixaban, edoksaban) i vanlig dose så lenge de har aktiv kreft, minimum 6 måneders behandling. Behandlingen må tilpasses blødningsrisikoen.
  5. Pasienter med trombose i øvre del av vena femoralis og/eller bekkenvene kan være aktuelle med tanke på kateterbasert trombolyse etter nøye informasjon til pasienten om fordeler og ulemper. Nytten er usikker.

Se Venøs trombose (VTE).

Se Venøs trombose (VTE).

Vanlig er smerte, ødem, venestuvning, økt hudtemperatur, ømhet ved palpasjon langs dype vener i tykklegg og på låret, gjerne også positiv Homans' tegn. Mistanke om akutt DVT indiserer øhj. henvisning til sykehus.

Klinisk diagnose er usikker. D-dimertest har meget høy sensitivitet og høy negativ prediktiv verdi og brukes i utredningsalgoritmer sammen med klinisk sannsynlighetsvurdering (Wells skår for DVT: norsk utgave, se medeasy Klinisk verktøy) til å utelukke DVT. Diagnosen stilles ved ultralyd-dopplerundersøkelse, ev. venografi, eller mer sjeldent CT eller MR.

Akutt lungeembolisme. Venøst gangren (sjelden). Posttrombotisk syndrom (smerte, ødem, varicer, kronisk leggeksem, ulcus cruris) etter proksimale tromboser (lår- og bekkenvene). Pasient som har gjennomgått DVT i underekstremitetene må ved senere legekonsultasjoner/innleggelser påse å opplyse om dette mtp. ev. grafthøsting.

Hensikten med behandlingen er å forhindre LE og utvikling av posttrombotisk syndrom.

  1. Antikoagulasjonsbehandling
    1. Behandling med lavmolekylært heparin med overgang til warfarin eller DOAK anses å være likeverdig, men siden DOAK er enklere å dosere er DOAK førstevalget til alle som tåler det.
    2. Lavmolekylært heparin subkutant x 1 (ev. x 2 ved stor blødningsfare eller ved store proksimale tromboser) med overgang til warfarin. Anbefalt dosering av dalteparin er 200 E/kg x 1 (alternativt 100 E/kg x 2) eller enoksaparin 1,5 mg/kg x 1 (alternativt 1 mg/kg x 2).

      Se også tabell Dosering av lavmolekylære hepariner i forhold til kroppsvekt
    3. Behandling med lavmolekylært heparin kan gjennomføres uten monitorering, forutsatt at behandlingen doseres etter vekt. Ved terapisvikt og ved blødning bør en vurdere måling av anti-Xa-aktivitet i plasma som mål for heparinkonsentrasjonen. Lavmolekylært heparin gis i minst 5 døgn og kan seponeres når INR har vært > 2,0 i minst ett døgn. Styringsmålet for warfarinbehandling er INR 2,5 (2,0–3,0).
    4. Alternativ behandling er peroralt rivaroksaban 15 mg x 2 i 3 uker, deretter 20 mg x 1, eller apiksaban 10 mg x 2 i 7 dager, deretter 5 mg x 2. Et alternativ til rivaroksaban eller apiksaban er dabigratran 150 mg x 2, men denne behandlingen krever initial behandling med lavmolekylært heparin in 5-10 dager. Behandlingen med DOAK trenger ingen monitorering og bør vare i 3 måneder eller lengre. DOAK bør ikke gis eller gis i redusert dose ved alvorlig nyresvikt med GFR < 30 mL/min, se SPC for den enkelte DOAK. DOAK interagerer også med en del medikamenter og det anbefales å sjekke for interaksjoner.
    5. Kontinuerlig intravenøs behandling med ufraksjonert heparin dosert etter APTT monitorering er et alternativ hos pasienter med stor blødningsfare, f.eks. i forbindelse med kirurgi eller tidlig postoperativt. Pasienter med underliggende kreftsykdom kan få FXa hemmer (rivaroksaban, apiksaban, edoksaban) i vanlig dose, se nedenfor.
    6. Alternativt lavmolekylært heparin i full dose i 4 uker, deretter 60-80% av full dose. Behandlingslengden er så lenge de har aktiv kreft, men minimum 6 måneder. Behandlingen må tilpasses blødningsrisikoen.
    7. Behandling av DVT i svangerskap, se T4.6.1.3 Venøs trombose i graviditeten.
  2. Trombolytisk behandling
    Systemisk trombolytisk behandling brukes ikke ved akutt DVT pga. høy risiko for alvorlig blødningskomplikasjon.
    Kateterbasert trombolytisk behandling bør vurderes ved DVT som affiserer øvre halvdel av lårvenen og/eller bekkenvener enten med eller uten mekanisk fjerning av trombosen. Dette gjøres ved hjelp et infusjonskateter som føres inn i v. poplitea. Metoden forutsetter nært samarbeid mellom kliniker og radiolog og nøye oppfølging ved sengepost.
    Behandlingen reduserer hevelse nesten umiddelbart og reduserer kanskje posttrombotisk syndrom, men medfører en litt økt risiko for blødning, inkludert hjerneblødning. Pasienten må derfor informeres nøye om fordeler og ulemper ved behandlingen før man starter.
  3. Ikke-medikamentell behandling
    1. Høyt leie av det affiserte benet.
    2. Tidlig mobilisering.
    3. Knehøy kompresjonsstrømpe klasse II ved symptomgivende ødemer kan gis i 6 måneder, ev lenger hvis strømpen lindrer symptomene.
    4. Vena cava-filter kan være aktuelt ved residiverende LE til tross for adekvat antikoagulasjon eller sterke kontraindikasjoner mot antikoagulasjonsbehandling.
    5. Unngå dehydrering.

DVT på uvanlige steder

Revidert:
28.08.2024
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Anders Erik Astrup Dahm

For trombose av vena cava inferior, vena cava superior, portvene, nyrevene, mesenterialvener eller cerebrale sinusoider, se spesiallitteratur. Klinisk mistanke henvises som øhj til spesialavdeling etter konferering bakvakt. Diagnostikk, oppstart behandling, videre utredning og ev. oppfølging av disse tilstandene er spesialistoppgaver.

DVT i overekstremitetene, cerebrale vener og abdominale vener er i liten grad undersøkt gjennom randomiserte studier, men det finnes en del observasjonelle studier. I hovedtrekk virker det trygt å behandle dem med DOAK der det ikke foreligger kontraindikasjoner. Men hvis pasienten har for eksempel samtidig alvorlig leversykdom eller betydelig redusert nyrefunksjon må man ta hensyn til dette når man velger dose og type antikoagulantia.

Sekundærprofylakse mot venøs trombose

Revidert:
28.08.2024
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Anders Erik Astrup Dahm

Behandlingsvarighet:

  1. Førstegangs venøs trombose:
    1. med temporær årsak: 3-6 måneder.
    2. Idiopatisk trombose: Vurdering etter 3 måneder der en veier individuell risiko for residiv mot risiko for blødning. De fleste bør få langvarig behandling, men med årlig vurdering av indikasjon.
  2. Annengangs eller residiverende venøs trombose uten kjent årsak: Langvarig behandling (årlig vurdering av indikasjon).

Etter akutt venøs trombose er residivfrekvensen høy uten sekundær profylakse, størst etter idiopatisk trombose og lavest hos pasienter med en klar utløsende faktor (f.eks. operasjon, traume, bruk av kombinasjons-p-piller). Behandling med vitamin K-antagonister (dvs. warfarin i Norge) eller DOAK (apiksaban, dabigatran, edoksaban eller rivaroksaban) er likeverdig.

Retningslinjer for varighet og intensitet av antikoagulasjonsbehandling med vitamin K‑antagonister:

  1. Førstegangs venøs trombose med temporær årsak: 3-6 måneder.
  2. Førstegangs venøs trombose uten påvisbar årsak (idiopatisk trombose): Minst 3 måneder, deretter vurdering av risiko for residiv mot risiko for blødning. Slike pasienter har høy risiko for residiv, i størrelsesorden 5–15 % i løpet av ett år etter seponering av antikoagulasjonsbehandling.
  3. Annengangs eller residiverende venøs trombose uten kjent årsak: Langvarig behandling.

Mangel på antitrombin, protein C eller S, faktor V Leiden-mutasjon, protrombingenmutasjon bør rutinemessig ikke undersøkes. Påvisning av disse trombofiliene får nesten aldri betydning for behandlingslengden. Ved venøs trombose med uvanlig lokalisasjon uten forklaring kan man teste for lupus antikoagulant/fosfolipidantistoffer, JAK2-mutasjon eller paroxysmal nattlig hemoglobinuri (PNH).

Alle pasienter som har hatt en venøs trombose, også de med åpenbare utløsende årsaker som kan unngås i fremtiden, vil ha økt risiko for å få venøs trombose igjen. De bør derfor få veiledning om hvordan de kan unngå venøs trombose, f.eks. unngå langvarig immobilisering. For kvinner er det særlig viktig hvordan de skal forholde seg til graviditet, kombinasjons p-piller og postmenopausal hormonbehandling.

Residiv under adekvat peroral antikoagulasjon gir mistanke om malign grunnsykdom eller dårlig compliance.

Primærprofylakse mot DVT ved kirurgi og sykehusinnleggelser

Revidert:
28.08.2024
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Anders Erik Astrup Dahm

  • Legemiddelprofylakse: Om, og eventuelt hvor lenge, medikamentell tromboseprofylakse skal gis hos kirurgiske pasienter varierer med type inngrep, pasientens risiko for venøs trombose, graden av immobilisering, og blødningsrisiko. Forskjellige typer kirurgi har forskjellige retningslinjer. Både for kirurgiske og indremedisinske pasienter innlagt på sykehus anbefales det å gjøre risikovurdering med et skåringsverktøy, for eksempel Caprini skår for ikke-ortopedisk kirurgi, Charlson komorbiditetsindeks for ortopedisk kirurgi eller Padua risikoskår for indremedisinske pasienter.

Tidlig postoperativ mobilisering er viktig, men ofte utilstrekkelig for å forebygge trombose hos trombosedisponerte individer. Mekaniske hjelpemidler som intermitterende pneumatisk kompresjon av tykkleggen eller bruk av gradert elastisk kompresjonsstrømpe (TED-strømpe) reduserer insidensen av postoperativ venetrombose, men har mindre effekt enn legemiddelprofylakse. Kan være et godt alternativ hos pasienter med uttalt blødningsfare.

Det foreligger omfattende dokumentasjon for nytten av tromboseprofylakse ved kirurgi. Temaet berøres her bare summarisk, og det henvises til spesiallitteratur. Alle kirurgiske og indremedisinske avdelinger bør ha skriftlige retningslinjer for tromboseprofylakse.

Aktuelle legemidler for tromboseprofylakse er de lavmolekylære heparinene dalteparin og enoksaparin, faktor Xa-hemmeren fondaparinuks, og DOAKene dabigatran, rivaroksaban, apiksaban. I Norge er det bare ortopedisk kirurgi som er godkjent indikasjon for alle disse medikamentene. For ikke-ortopedisk kirurgi og indremedisinske pasienter er det kun de lavmolekylære heparinene som har godkjent indikasjon. Ved liten risiko for trombose er medikamentell tromboseprofylakse ikke nødvendig. Ved stor kirurgi er trolig medikamentell tromboseprofylakse i 19-42 dager bedre enn kortvarig tromboseprofylakse (4-14 dager). Innlagte indremedisinske pasienter med høy tromboserisiko kan få tromboseprofylakse så lenge de er innlagt. Kreftpasienter som gjennomgår kirurgi eller legges inn med akutt indremedisinsk sykdom bør alltid vurderes for medikamentell tromboseprofylakse.

David R. Anderson et al. American Society of Hematology 2019 guidelines for management of ve-nous thromboembolism: prevention of venous thromboembolism in surgical hospitalized patients. Blood Adv. 2019 Dec 10;3(23):3898-3944. doi: 10.1182/bloodadvances.2019000975.

Norske retningslinjer på https://app.magicapp.org/#/guideline/578, sist oppdatert 2013 pt. under revisjon.

Dosering av lavmolekylære hepariner i forhold til kroppsvekt

Revidert:
14.06.2021
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Anders Erik Astrup Dahm

Dosering av lavmolekylære hepariner i forhold til kroppsvekt

Legemiddel

Profylaksedose

Høy
profylaksedose

Behandlingsdose

Dalteparin

5000 E x 1 < 90 kg
7500 E x 1 > 90 kg

5000 E x 2

110 E/kg x 2, ev. 200 E/kg x 1

Enoksaparin

40 mg x 1 < 90 kg
60 mg x 1 > 90 kg

40 mg x 2

1 - 1,5 mg/kg x 2 (avhengig av hvilken
tilstand/indikasjon)