Hopp til hovedinnhold

Myeloproliferative neoplasier

Revidert:
26.05.2026
Sist endret:
29.05.2026
Forfatter:

Anne Sophie von Krogh

De myeloproliferative neoplasiene polycytemia vera (PV), essensiell trombocytose (ET) og primær myelofibrose (PMF) er klonale med utgangspunkt i en pluripotent hematopoietisk stamcelle. Det oppstår uregulert økning i antall røde- og hvite blodceller samt økt blodplatetall, alene eller i kombinasjon. De myeloproliferative neoplasiene kan transformere til akutt myelogen leukemi (se Akutte leukemier) og har økt forekomst av tromboemboliske følgetilstander.

  1. Polycytemi kan være sekundær til hypoksisk hjerte- eller lungesykdom, obstruktivt søvnapné-syndrom, nyrelidelser, hjernelidelser, enkelte tumorsykdommer og Cushings syndrom. I disse tilfellene foreligger det økt antall erytrocytter, mens det ved polycytemia vera som regel i tillegg er økt antall granulocytter og/eller trombocytter foruten splenomegali. Polycytemia vera er en myeloproliferativ sykdom som oftest er lite aggressiv, men pasientene har økt risiko for overgang til mer maligne neoplasier. 
  2. Ved essensiell trombocytose er det isolert økning av blodplater. Diagnostiske kriteria, se norsk handlingsprogram for maligne blodsykdommer pkt 6.2.
  3. Primær myelofibrose er en tilstand med økte bindvevsfibre og økt angiogenese i benmarg og milt. I tidlig fase ses ofte økt antall leukocytter og trombocytter, mens med økende grad av fibrose kommer cytopenier, allmennsymptomer og ofte massiv forstørrelse av milten. Fibroseutvikling i benmargen forekommer også av og til sekundært til en forutgående polycytemia vera eller essensiell trombocytose.

Genmutasjoner: Proteintyrosinkinasene JAK1 og JAK2 fra januskinasefamilien medierer signaleringen av en rekke cytokiner og vekstfaktorer som er viktig for hematopoiese og immunfunksjon.

  • Mutasjon av JAK2 (V617F-mutasjonen) er vanligste mutasjon i myeloproliferative sykdommer. Mutasjonen, som finnes hos 98% av pasientene med PV og 50–60 % av pasienter med ET og PMF, gir ukontrollert cytokin- og vekstfaktorsignalering som sannsynligvis er viktig for patofysiologien til neoplasiene. Noen få pasienter med PV har mutasjon i JAK2 ekson 12. Mutasjoner i JAK2 ekson 12 finnes utelukkende hos pasienter med PV.
  • JAK2-negative pasienter: Mutasjoner i ekson 9 av CALR-genet sees hos 25-50 % av JAK2-V617F-negative pasienter med ET og PMF, og mutasjoner i MPL-genet sees hos rundt 10 % av JAK2-V617F-negative pasienter med ET og PMF. Se f.eks. Utgreiing av myeloproliferative neoplasiar (MPN), Haukeland sjukehus.

Utredning og planlegging av behandlingsopplegg bør skje i indremedisinsk ev. hematologisk avdeling. De fleste pasientene med diagnostisert myeloproliferativ neoplasi bør ha antitrombotisk profylakse. Ved primærprofylakse velges acetylsalisylsyre. Ved tidligere venøs tromboembolisme eller annen indikasjon velges antikoagulasjon. Venesectio er aktuelt til pasienter med polycytemia vera. Pasienter med tilleggsfaktor som tilsier økt tromboserisiko og/eller almensymptomer bør i tillegg ha cellereduserende behandling. Følgende terapiformer er tilgjengelige: hydroksyurea, interferon alfa-2, ropeginterferon alfa 2b og anagrelid. Hemmere av JAK-2 tyrosinkinase som ruksolitinib, fedratinib og momelotinib er aktuelt hos pasienter med myelofibrose eller som har en myelofibrotisk komponent eller ved persisterende, symptomgivende splenomegali, samt polycytemia vera med svikt eller intoleranse for andre legemidler. Allogen stamcelletransplantasjon er eneste kurative behandling. Det henvises til det nasjonale handlingsprogrammet for de maligne blodsykdommene.