T8.8.1 Hjerteklaffesykdom
Publisert: 11.02.2025
Helge Skulstad
Generelt
Hjerteklaffesykdommene deles i primære (strukturelle), det vil si sykdom i klaffen per se, og sekundære (funksjonelle) som er resultat av annen hjertesykdom. En syk hjerteklaff kan være trang med redusert åpning (stenotisk) eller med lekkasje (insuffisient). Årsakene kan være medfødt eller ervervet. På verdensbasis utgjør revmatisk klaffesykdom («giktfeber») en stor gruppe, men i Norge er degenerativ klaffesykdom og sekundær klaffesykdom dominerende årsaker. Her omtales ikke klaffesykdom som naturlig hører under medfødt hjertefeil (T8 Medfødt hjertefeil). De fleste pasientene man møter har kronisk hjerteklaffesykdom. I den kliniske hverdagen sees også pasienter med akutte klaffeinsuffisienser som mekanisk komplikasjon til endokarditt, hjerteinfarkt eller degenerative forandringer. Slike pasienter er oftest klinisk dårlige med påvirket sirkulasjon. Pasienter med akutte klaffeinsuffisienser bør alltid vurderes for akutt kirurgi.
Symptomer
Dyspné og nedsatt fysisk arbeidskapasitet er typisk for venstresidig hjerteklaffesykdom. Ødemer er typisk for høyresidig hjerteklaffesykdom. Anstrengelsesutløste brystmerter, svimmelhet og synkope kan sees ved aortastenose, sjelden ved andre hjerteklaffesykdommer. Synkope er et alvorlig tegn og akutt sykehusinnleggelse bør vurderes.
Diagnostikk
Hjertebilyd er typisk funn, men fravær av bilyd utelukker ikke klaffesykdom. Viktigste diagnostiske verktøy er transtorakal ekkokardiografi (TTE), som kan suppleres med transøsofageal ekkokardiografi (TØE), hjerte-CT- eller hjerte-MR. Koronarutredning kan gjøres for diagnostisk avklaring eller planlegging av intervensjon. EKG og rutinemessige blodprøver (hematologi, elektrolytter, nyrefunksjon, hjertemarkører, lipider) hører med i primærutredningen. Ytterligere utredning med blodprøver, røntgen thorax, lungefunksjonstesting osv. må vurderes individuelt. Anemi, hypertyreose eller andre hyperdynamiske tilstander kan gjøre at betydningen av en klaffefeil overvurderes. Nt-ProBNP er til hjelp for å avgjøre klinisk betydning av en hjerteklaffesykdom og indikasjon for intervensjon/kirurgi og vurdere effekt av igangsatt behandling.
Behandling
Medikamentell behandling følger for de fleste hjerteklaffesykdommer samme retningslinjer som ved hjertesvikt (se T8 Hjertesvikt), men se også under de forskjellige klaffesykdommene. Kolesterolsenkende behandling (T8 Hyperlipidemi), antiplatebehandling eller antikoagulasjonsbehandling har ingen direkte effekt på hjerteklaffene, men benyttes for en rekke følgetilstander eller tilgrunnleggende årsaker og må derfor vurderes individuelt. Ved alvorlig hjerteklaffesykdom gjøres det ofte intervensjon, enten kateterbasert eller ved åpen kirurgi. Se under hver enkelt tilstand. Ved åpen kirurgi kan man velge mellom mekaniske klaffer som krever livslang behandling med warfarin (se T8 Antitrombotisk behandling ved hjerteklaffproteser), eller biologiske klaffer som vanligvis kun krever antitrombotisk behandling i en periode etter operasjonen. Mekaniske klaffer er i prinsippet evigvarende. Biologiske klaffer varer i gjennomsnitt 10 til 15 år med store individuelle variasjoner og velges gjerne til pasienter over 70 - 75 år. Dette er under stadig debatt og må også individualiseres. Et eget problem er unge kvinner med barneønske siden warfarin er teratogent og bruk av antikoagulasjon øker blødningsrisiko ved fødsel (kontakt Nasjonal behandlingsstjeneste for hjertesyke gravide ved OUS). Ved kirurgisk behandling av høyresidige hjerteklaffer velges som regel biologiske klaffer siden disse har lavere embolirisiko.