T16.5.1 Pyodermier

Publisert: 15.09.2021

Kort oppsummering

Legemiddelbehandling:
- Overflatiske, enkeltstående impetigolesjoner: antibakterielt middel lokalt 2–3 ganger daglig (dibrompropamidin, hydogenperoksid krem). Ev. negleklipp og bruk av desinfeksjonsmidler under neglekantene og i neseborene.
- Utbredt impetigo/dypere infeksjoner: dikloksacillin eller klindamycin systemisk (ved penicillinallergi, små barn som må ha mikstur).
- Erysipelas: fenoksymetylpenicillin. Alternativt klindamycin. Ved blandingsinfeksjon med betahemolytiske streptokokker og S. aureus, erysipelas assosiert med åpent sår og lymfangitt fra sår: dikloksacillin/kloksacillin, ev. klindamycin.
- Nekrotiserende fasciitt krever umiddelbar hospitalisering med vurdering av kompetent kirurg!

Generelt

De vanligste bakterielle hudinfeksjoner er impetigo, follikulitt, furunkulose, karbunkel, ektyma, erysipelas og cellulitt. Flere av disse involverer hårfolliklene. Gule stafylokokker forårsaker abscessdannelser, paronykier og sårinfeksjoner etter traumer. Betahemolytiske streptokokker gruppe A kan gi dypere infeksjoner med allmennsymptomer slik som erysipelas (rosen) og den meget alvorlige nekrotiserende fasciitt (se T1 Nekrotiserende fasciitt). Streptokokker er en mindre vanlig årsak til impetigo.

Etiologi

Hyppigst er infeksjon med Staphylococcus aureus, dernest betahemolytiske streptokokker gruppe A. Betahemolytiske streptokokker gruppe B, C og G forårsaker også pyodermier.

Stafylokokker kan være resistente. Vær spesielt oppmerksom på pasienter med kliniske stafylokokkinfeksjoner som nylig har hatt utenlandsopphold eller vært i kontakt med helseinstitusjoner i utlandet. Det er aldri påvist penicillinresistens for Streptococcus A og kun episodisk i utlandet beskrevet penicillinresistens for streptokokk C og G.

Diagnostikk

Bakteriologisk prøve til dyrking og resistensbestemmelse bør foretas ved terapiproblemer. S. aureus er oftest betalaktamaseproduserende. Resistens mot erytromycin og fucidin sees ofte.

Behandling

Overflatiske, enkeltstående impetigolesjoner kan behandles lokalt med antibakterielt middel 2–3 ganger daglig. Hydrogenperoksid krem har dokumentert effekt, mens dibromopropamidin ikke har dokumentert effekt ved impetigo, men har vært brukt av mange med gode resultater på ulike typer overflatiske hudinfeksjoner. Effekt bør sees etter 2–3 dager. Bløt opp skorper med fuktig omslag og fjern skorpene før krem smøres på. Ved residiverende impetigo kan smittereservoaret finnes under negler og i neseborene. Negleklipp og bruk av desinfeksjonsmidler som f.eks. dibrompropamidin under neglekantene, i neseborene og på synlige impetigolesjoner minst 2 ganger daglig til tilstanden er under kontroll er da viktig. Obs god håndhygiene! (spritdesinfeksjon og ev. bruk av klorheksidin).

Utbredt impetigo og dypere infeksjoner (feber, rødhet og smerte i aktuelt hudområde) krever systemisk antibakteriell behandling med dikloksacillin.

Ved furunkel, karbunkel og abscess bør det foretas insisjon, tømming av pusshulen, ev. appliseres antibakteriell krem i sårhulen. Systemisk antibakteriell behandling er da vanligvis ikke nødvendig. Residiverende furunkulose behandles på samme måte som residiverende impetigo.

Ved infeksjoner med betahemolytiske streptokokker gruppe A bestemmer klinikken om systemisk antibiotika skal gis. (Se nekrotiserende fasciitt, ….) Erysipelas (rosen) behandles med fenoksymetylpenicillin. Alternativ ved penicillinallergi er klindamycin. Ved manglende respons på peroral penicillinbehandling trengs innleggelse for intravenøs antibiotikabehandling.

Ved blandingsinfeksjon med betahemolytiske streptokokker og S. aureus, erysipelas assosiert med åpent sår velges dikloksacillin/kloksacillin, og annetvalg er klindamycin (god penetrasjon i dårlig sirkulert vev). Nekrotiserende fasciitt krever rask hospitalisering, se T1 Nekrotiserende fasciitt.

For behandling av MRSA-infeksjoner se veileder fra Folkehelseinstituttet – Smittevern MRSA-veilederen 2016