T10.9 Respiratorisk distress-syndrom hos premature barn
Publisert: 17.12.2020
Sist oppdatert: 17.09.2019
Generelt
Respiratorisk distressyndrom (RDS, neonatalt åndenødsyndrom) er den viktigste formen for respirasjonssvikt i nyfødtperioden.
Etiologi
Prematuritet og surfaktantmangel.
Epidemiologi
Sykdommen rammer i første rekke premature barn. Insidensen øker med fallende gestasjonsalder. Barn med neonatal infeksjon, barn født av mødre med diabetes mellitus eller født med keisersnitt og barn som har aspirert mekonium er mer utsatte enn ellers friske barn. Det finnes også – langt sjeldnere - barn med medfødt nedsatt surfaktantproduksjon.
Patologi
Surfaktantmangel fører til alveolært kollaps og derved økt respirasjonsarbeid (stivere lunger). Mangel på surfaktant fører også til utskillelse av en proteinrik væske i alveolene (hyalinmembransyndrom).
Symptomer
Kommer raskt etter fødsel (første levedøgn) med økt respirasjonsfrekvens, pressende respirasjon og hypoksemi.
Diagnostikk
Klinisk og radiologisk diagnostikk.
Komplikasjoner
Respirasjonssvikt, pneumothorax, hypoglykemi, cerebral blødning/iskemi og kronisk lungesykdom (bronkopulmonal dysplasi).
Behandling
Generelt: Stabiliser barnets temperatur. Gi optimalt med væske og unngå overvæsking, Stabiliser blodtrykk og sirkulasjon og gi adekvat ernæring. Gi passe med oksygen slik at metning etter ca 10 min levetid ligger stabilt på 90–94 %.
Respirasjonsstøtte: Tidlig bruk av nasal CPAP er nå anbefalt primærbehandling av nyfødte med RDS. Om barnet har vedvarende apné eller bradykardi, skal man ventilere så skånsomt som mulig med med bunntrykk, PEEP, på 5–7 og topptrykk på 20–25 cm H2O og helst via NeoPuff eller lignende.
-
Legemidler: Surfaktant anbefales gitt til barn med RDS der oksygenbehovet øker til mer enn 30 % forutsatt bunntrykk/CPAP-trykk på minst 6 cm H2O eller der man pga. respirasjonssvikt intuberer tidlig.
Systematiske oversikter over kliniske studier har vist at tidlig surfaktant (innen to timer etter fødsel) er bedre enn å gi surfaktant først ved økende av symptomer.
Om det først er indikasjon for å gi surfaktant, kan man gi en gjentatt dose etter 6–24 timer. Om man første gang gir en dose på 200 mg/kg, minsker risikoen for at man trenger en ny dose med påfølgende risiko for apné og intubasjonsbehov.
Naturlig eksogen surfaktant som Curosurf anbefales framfor syntetisk surfaktant.
Surfaktant anbefales nå primært gitt til barn på CPAP ved en 1–2 min instillasjon via en sonde eller et tynt LISA-kateter mens barnet fortsatt hele tiden ligger selvpustende på CPAP. Behovet for sedasjon ved prosedyren må vurderes.
Prognose
Prognosen er god, men er avhengig av graden av distress og graden av tilleggsproblemer (pneumothorax, medfødte misdannelser, cerebral blødning/iskemi) og graden av prematuritet.
Profylakse
Prenatal tilførsel av glukokortikoider anbefales gitt til mødre fra uke 23–34 som forventes å føde prematurt innen 7 døgn. Dosen kan gjentas om det har gått mer enn to uker og det fortsatt er truende prematur fødsel. Dette kan helt eller delvis forebygge respiratorisk distressyndrom.
Legemiddelomtaler og preparater
Kilder
Respiratorisk distressyndrom hos premature barn T10 Respiratorisk distressyndrom hos premature barn