T1.19.1 Desinfeksjonsmetoder

Publisert: 14.10.2016

Generelt om inaktivering av mikroorganismer

Inaktivering av mikroorganismer ved desinfeksjon og sterilisering uttrykkes ofte i form av semilogaritmiske overlevelseskurver (se T1 Figurer ), og desimal reduksjonsverdi (D-verdien), som er den dosen som gir 90 % reduksjon av antallet levende mikroorganismer, brukes for å karakterisere prosessens effektivitet. Ved varmeinaktivering og kjemisk inaktivering angis D-verdien i sekunder/minutter ved aktuell temperatur eller kjemikaliekonsentrasjon. Ved inaktivering med bestråling angis D-verdien som stråledose. Men bruk av D-verdi på denne måten forutsetter at den semilogaritmiske inaktiveringskurven er rettlinjet. Bestemmelse av inaktiveringskinetikken, og spesielt formen på inaktiveringskurven, kan gi nyttig informasjon om hvordan desinfeksjon må gjennomføres i praksis, slik som temperatur, kjemikaliekonsentrasjon og virketid.

Effekten av kjemiske desinfeksjonsmidler kan også angis som minste hemmende konsentrasjon (MIC) eller minste baktericide konsentrasjon (MBC), men i motsetning til for antibiotika, er dette mindre brukt i praksis. Det har blant annet sammenheng med at det normalt er betydelig større forskjell mellom anvendt konsentrasjon og MIC/MBC ved kjemisk desinfeksjon og antisepsis enn ved antibiotikabehandling. Ved bruk av antibiotika er typiske blod/vevskonsentrasjoner 1–100 mg/l, mens antiseptika og desinfeksjonsmidler som regel benyttes i konsentrasjoner på 5000–40 000 mg/l og høyere. Dessuten vil effekten variere med mikrobenes tilstand før inaktivering, for eksempel vekst i biofilm, samt tilstedeværelse av substanser som kan påvirke effekten. En del kjemiske desinfeksjonsmidler inaktiveres f.eks. av organisk materiale.

Varmedesinfeksjon (T1 Varmedesinfeksjon ), kjemisk desinfeksjon (T1 Kjemisk desinfeksjon)

Desinfeksjon (og sterilisering) med varme er mest effektiv i nærvær av vann eller mettet vanndamp. Maskinell varmedesinfeksjon utføres vanligvis med varmt vann eller vanndamp ved temperaturer mellom 80 oC og 95 oC. Desinfeksjonseffekten ved varmedesinfeksjon uttrykkes vanligvis ved den såkalte A-verdien. Den brukes for å sammenligne desinfeksjon ved ulike temperaturer og tilsvarer det antall sekunder som gir en bestemt desinfeksjonseffekt ved 80 oC. Tabell 20 (T1 Tabell 20 Sammenheng mellom temperatur og virketid ) viser sammenhengen mellom temperatur og tid for henholdsvis spyledekontaminatorer (ikke-kritisk utstyr, minimum A0 = 60) og vaskedekontaminatorer (semikritisk utstyr og kritisk utstyr før sterilisering, minimum A0 = 600). Begge forutsetter at den forutgående vaskeprosessen i maskinen tilfredsstiller definerte kvalitetskrav.

Kjemisk desinfeksjon utføres vanligvis ved romtemperatur, men kan også kombineres med varme i maskinelle prosesser. Effekten av temperatur på kjemisk desinfeksjon måles normalt ved hvordan drapshastigheten endrer seg når temperaturen økes med 10 oC, og angis som Q10, med typiske verdier mellom 2 (dobling) og 5 (femdobling). Alternativt kan konsentrasjonen av desinfeksjonsmidlet reduseres tilsvarende når temperaturen økes. Både varmedesinfeksjon og kjemisk desinfeksjon blir mer effektiv når urenheter og mikroorganismer er fjernet før desinfeksjonsprosessen. Dessuten vil noen kjemiske desinfeksjonsmidler brytes ned av organisk materiale og miste sin virkning. Så langt det er mulig bør derfor utstyr og flater rengjøres før de desinfiseres.

Desinfeksjon av flater og utstyr som hverken tåler væske eller varme, kan i noen tilfeller utføres med desinfeksjonsmidler i gassform (hydrogenperoksid, ozon). Desinfeksjon med gass har også den fordelen at den kan nå områder (hulrom, kanaler og lignende) der det er vanskelig å komme til på annen måte.

Ulike grupper av mikroorganismer har ulik følsomhet for desinfeksjon. En generell rangering av mikroorganismers følsomhet for kjemiske desinfeksjonsmidler, fra mest følsom til mest resistent er vist i tabell 21, se T1 Tabell 21 Generell rangering av mikroorganismers følsomhet for kjemiske desinfeksjonsmidler. .

Underkapitler