Egenskaper

Respons på interferon alfa-2 ved malign sykdom antas hovedsakelig å være en følge av dels antiproliferativ effekt direkte på tumorceller, og dels stimulering av immunforsvaret (bl.a. aktivering av cytotoksiske T‑lymfocytter og NK‑celler (= natural killer cells)), men andre mekanismer kan også være involvert, bl.a. celledifferensiering og hemning av angiogenese. Respons sees ved flere solide tumores og leukemier, men bruksområdet er fortsatt ikke klarlagt. Interferon alfa‑2 foreligger som to nær beslektede varianter, a og b. I tillegg foreligger begge som modifiserte former med en kovalent bundet polyetylenglykolgruppe i molekylet, peginterferon a og b. Modifisering gir en forlenget halveringstid, men i prinsippet samme effekt.

Farmakokinetikk

1. Interferon alfa-2 (a, b): Biotilgjengelighet 80–100 % ved subkutan eller intramuskulær tilførsel. Metaboliseres hovedsakelig i nyrene ved rask proteolytisk nedbrytning under tubulær reabsorpsjon. Halveringstid 2–6 timer.

2. Peginterferon alfa-2 (a, b): Biotilgjengeligheten er 80 % eller høyere ved subkutan tilførsel. Metabolismen er ikke fullstendig klarlagt. Halveringstid 30–55 timer for alfa-2b, 80–90 timer for alfa-2a.

Indikasjoner

1. Kronisk myelogen leukemi, myelomatose, enkelte lymfomer, nyrekarsinom. Effekt kan også sees ved andre leukemier, malignt melanom, mycosis fungoides. 

2. Enkelte autoimmune sykdommer som Behçets sykdom.

Dosering og administrasjon

Dosering er avhengig av indikasjon. Gis parenteralt, oftest intramuskulært. Subkutan administrasjon av peginterferon alfa-2a bør begrenses til abdomen og lår, som gir høyest biotilgjengelighet. Behandlingen skal startes av eller i samråd med lege som har erfaring med behandling av sykdommen.

Overdosering

Se G12 G12 Legemiddeloversikt (alfabetisk) – Toksisitet, klinikk og behandling

Bivirkninger

Influensalignende symptomer som feber, frysninger, hodepine, artralgier, myalgier og slapphet er vanlig, men krever sjelden seponering. Cytopenier er relativt vanlig og kan kreve dosereduksjon. Ellers er det rapportert kvalme, brekninger, hudaffeksjon med dermatitt, kløe, alopeci, tretthet, svakhet og i alvorlige tilfeller forvirringstilstander, kramper, depresjon. Autoimmune reaksjoner kan også forekomme og da spesielt autoimmun tyreoiditt med funksjonsforandringer fra tyreoidea. Effektene synes å være reversible ved seponering. Myelosuppresjon er vanlig. Affeksjon av hjerte (infarkt er beskrevet), lever og nyrer forekommer også. Astmatiske reaksjoner. Netthinneforandringer inklusive blødninger (sjelden). Psykiske bivirkninger som depresjon kan også forekomme.

Forsiktighetsregler

Pasienter med koronarinsuffisiens, psoriasis eller redusert leverfunksjon. Forsiktig ved lungesykdom, trombosetendens, myelosuppresjon og psykisk sykdom.

Kontraindikasjoner

Alvorlig hjerte-, nyre- eller leversykdom. Epilepsi. Transplanterte pasienter som får immunsuppressiva.

Graviditet, amming

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Har ført til aborter hos aper i høye doser. Amming: Overgang til morsmelk er minimal pga. høy molekylvekt. Liten sannsynlighet for absorpsjon av intakt peptid fra barnets mage-tarm-kanal. Manglende erfaring tilsier forsiktighet med bruk hos ammende.

Kontroll og oppfølging

Blodbildet, leverenzymer og tyreoideaparametre kontrolleres regelmessig. EKG ved hjertesykdom og hypertensjon. Oftalmoskopi hos pasienter med diabetes mellitus eller hypertensjon.

Informasjon

Prevensjon. Bivirkninger som bør observeres.