Egenskaper

Amfotericin B har fungistatisk eller fungicid effekt avhengig av konsentrasjonen. Midlet binder seg til steroler i soppens cellevegg, noe som fører til endring i membranpermeabiliteten og lekkasje av celleinnhold. Amfotericin B brukes først og fremst ved systemiske mykoser, enten som konvensjonell formulering eller som liposomer (små fosfolipid«kuler»).Når liposomer gis intravenøst, blir amfotericin B frigjort intracellulært etter endocytose. Slike preparater er særlig beregnet på behandling av alvorlige Candida- eller Aspergillusinfeksjoner hos sterkt immunsvekkede pasienter eller pasienter med nedsatt nyrefunksjon hvor konvensjonelt amfotericin B anses kontraindisert pga. nyretoksisitet. De to liposompreparatene har forskjellig sammensetning og farmakokinetikk og doseres forskjellig. De er begge meget dyre. Det henvises til spesiallitteratur. I det følgende omtales vanlig amfotericin B (Fungizone «Bristol-Myers Squibb»).

Antimykotisk spektrum

De fleste stammene av Candida, Aspergillus og kryptokokker har MIC 1 mg/l eller lavere. Primært resistente stammer forekommer sjelden, men resistens kan utvikles under behandling.

Farmakokinetikk

Absorberes praktisk talt ikke fra mage-tarm-kanalen. Biotilgjengeligheten ved intramuskulær tilførsel er også lav. Tilføres som langsom intravenøs infusjon. Lav penetrasjon til vev, cerebrospinal- og amnionvæske. Høye konsentrasjoner oppnås i infisert pleura, peritoneal- og leddvæske. Data om metabolisme savnes. Utskilles via nyrene. Halveringstiden etter enkel dose er ca. 24 timer. Ved langtidsbehandling øker halveringstiden til 15 dager.

Indikasjoner

Behandling av systemiske og invasive soppinfeksjoner forårsaket av candida, cryptococcus eller aspergillus. Visceral leishmaniasis.

Dosering og administrasjon

Intravenøs infusjon (systemisk): 50 mg løses i 10 ml sterilt vann og rystes. Fortynnes med glukose infusjonsvæske 50 mg/ml (pH over 4,2) til 0,1 mg/ml. Dette gis langsomt intravenøst. Initialt gis ofte 0,05 mg/kg kroppsvekt for å teste pasientens toleranse. Dosene økes til maksimalt 1 mg/kg kroppsvekt per dag eller 1,5 mg/kg kroppsvekt hver annen dag. Ved cryptococcose kan det gis opp til 3–4 mg/kg/dag, og ved nøytropen sepsis kan det gis opp til 3 mg/kg/dag. NB! Ved livstruende soppinfeksjoner kan det være nødvendig å starte med full dose selv om pasienten får plagsomme bivirkninger.

Det har vært vanlig å gi amfotericin B langsomt intravenøst over 6 timer. Hvis pasienten har innlagt sentralt venekateter, kan infusjonstiden kortes ned mot 1 time uten økning av bivirkningene (hodepine, kvalme, brekninger, stigning i plasma-urinstoff og kreatinin). Ved kraftige bivirkningsreaksjoner under infusjonen stanses denne i ca. 15 minutter, ev. utsettes til neste dag. Behandlingen tas opp igjen med langsommere infusjon, ev. redusert dose. Tilberedningsprosedyren som finnes i pakningen må følges.

Overdosering

Se G12 Legemiddeloversikt (alfabetisk) – Toksisitet, klinikk og behandling

Bivirkninger

De fleste bivirkningene er doserelaterte. Ved systemisk tilførsel vil de fleste pasientene få bivirkninger før full terapeutisk dose er nådd. Svie og tromboflebitt på infusjonsstedet reduseres med bruk av mer fortynnet løsning og redusert infusjonshastighet. Ekstravasering gir lokal irritasjon. Vanlige: Gastrointestinale symptomer som kvalme, brekninger, magesmerter, diaré. Akutte infusjonsreaksjoner, hos 50–90 %. Feber og frysninger, hypotensjon, hodepine, kvalme og oppkast, dyspné og takypné kan komme 1–3 timer etter infusjon. Feber og ev. frysninger kan komme allerede etter 15–20 minutter. Dette er symptomer på hypersensitivitet som vanligvis er kraftigst etter første dose og avtar ved fortsatt behandling. Kan oftest dempes med antihistamin, antiemetikum, paracetamol og glukokortikoid, redusert infusjonshastighet eller dosering annenhver dag. Forbehandling bør ikke gis rutinemessig. Elektrolyttforstyrrelser som hypokalemi, hypomagnesemi og tubulær acidose kan behandles med tilskudd. Potensielt alvorlige og vanlige: Perifer nevropati, kramper. Normocytær, normokrom anemi kan utvikles gradvis og påvises først etter flere ukers behandling. Nyreskade med forhøyet serum-kreatinin og urinstoff , spesielt ved store doser (> 5 g). Tilskudd av natrium kan redusere toksisiteten. Potensielt alvorlige, men sjeldne: Anafylaktiske reaksjoner med kardiovaskulære og respiratoriske symptomer samt alvorlige hudreaksjoner (se T9.1.5). Hyperkalemi og arytmi hvis for rask infusjonshastighet. Nevrologiske bivirkninger. Hemorragisk gastroenteritt, melena. Leverskade, leversvikt. Nyresvikt.

Graviditet, amming

Teratogene effekter er ikke rapportert. Generell toksisitet tilsier tilbakeholdenhet både ved graviditet og amming.

Forsiktighetsregler

Nyrefunksjonen må kontrolleres jevnlig under behandlingen, og behandlingen må om nødvendig avbrytes eller utsettes ved tegn til progressiv nyreskade. Hvis det oppstår en kraftig infusjonsreaksjon, stoppes infusjonen i 15 minutter og forsøkes startet på nytt. Hvis ny reaksjon, utsettes infusjonen til neste dag.

Kontroll

Nyre- og leverfunksjon, blodbilde og elektrolytter (spesielt kalium og magnesium) jevnlig. Urinstoff og kreatinin i serum annenhver dag initialt, deretter ukentlig.